60-talls musikken med skråblikk på Karmøy

Popmusikk, beat, piggtråd, merseysound. Begrepene var mange, sjangrene likeså: soul, rock’n’roll, blues, folk, psykedelia. Gruppene hadde bokstavelig tatt over scenen etter mannlige artister som Elvis, Cliffen, Little Richard og Rocke-Pelle. De nye heltene våre ble raskt allemannseie: The Beatles, Kinks, Stones, Hollies, The Who. Et fåtall dristige fans orienterte seg mot mer ”obscure” band som The Doors, Love og Electric Prunes. Andre fikk et livslangt kjærlighetsforhold til Bob Dylan, Eric ”Slowhand” Clapton eller Peter Green.

1960-tallet hadde en musikalsk spennvidde uten sidestykke. Man gikk inn i tiåret med Connie Francis og Pat Boone og kom ut igjen med Deep Purple og Led Zeppelin. Dusty Springfield turnerte sammen med Jimi Hendrix mens Ken Dodd lå på de samme hitlistene som My Generation og Get off of my Cloud. Slikt blir det eksplosive spenninger av, den musikalske fantasien, variasjonen og produktiviteten har vel aldri vært større.

I 1967 kom hippienes Flower Power med krav om beauty, love, honesty and fun. The Monkees slår gjennom med ”I’m a Believer”. Jim Hendrix begynner på sin vei mot gudestatus, foreløpig som mektig inspirasjonskilde for undergrunnsgrupper med låtene ”Hey Joe”, ”Purple Haze”, ”The Wind Cries Mary” og ”Burning of the Midnight Lamp”. The Hollies og The Tremeloes opptrer side om side med Small Faces og Spencer Davis Group. Mykt mot rått og røft. For det fantes visse krav. Var du hekta på Stones likte du ikke Beatles. Basta! Men dette var utelukkende for internt bruk. Utad sto vi sammen. Vi mot dem. Vår verden mot deres verden. Oss mot en sidrompa foreldregenerasjon. Ikke at vi reflekterte så veldig mye over det der og da, det bare ble slik. Vi var generasjonen med langt hår, superoptimisme og musikalske låter som fikk oss til å le, gråte, stille de store spørsmålene og til å danse. Ungdommen mot The Establishment. Med vietnamkrigen kom generasjonsmotsetningene og radikaliseringen av samfunnet klart fram. Popmusikken var ikke lenger rein underholdning, den ble politsert.

Tenkte vi noen gang over hvor heldige og privilegerte vi egentlig var? Dalen på onsdager, Skudenes på fredager, Åkra lørdagen og Kopervik på søndager. Radio Lux hadde vi hver dag, men den var ikke live. Pussycats var Norges største gruppe, i Haugesund herjet The Moonspinners, men våre egne hadde så menn ikke noe å skjemmes over: Zanies, Rebells, Hooligans, Zero, Early Birds. Og sjølsagt Harald Pettersen! Stjernå øve adle stjerner. Gitarhelten fra Kopparvik så blei verdenslandskjent i Norge med sin ”Gråtende sky”. Noen gikk på dans for å svinge seg, andre bare for å oppleve musikken. Det var ikke alltid like lett å lytte til låtene når bestevennen prøvde halvsjenert å by opp ei jente til dans. Ble det fiasko på sjekkefronten, hadde vi alltid musikken å falle tilbake på. Den var bestandig en trofast alliert som aldri sviktet. Gruppemusikerne ble våre local og vocal heroes. De var bindeleddet mellom oss og det guddommelige.

Lørdag 28. mai skal artistene igjen samles under BackBeat festivalen 2005. Da blir det storshow og 60-tallsriff på Festplassen i Kopervik. Konferansier blir musikkentusiast og distriktsmedarbeider i NRK, John Skien. Garantert en fornøyelig og minnerik aften!